Donna


Jeg heter Donna og jeg kom til fosterhjemmet mitt den siste dagen i oktober 2020, og du kan tro jeg var redd! Alt var nytt og skummelt. Heldigvis hadde jeg blant annet broren min, River, med meg. Da kunne vi være engstelige sammen!

Fosterforeldrene mine var veldig spente på hvordan jeg kom til å reagere på de andre kattene i huset her, men da jeg fikk komme i stua der de var måtte jeg undersøke alt sammen på en og samme tid! Så mange lukter og nye steder å klatre til. Og ikke minst mange ting jeg kunne gjemme meg under!

Nå er jeg ikke fullt så redd lenger, så jeg tør å leke masse med de andre. Broren min og jeg bytter litt på å jage hverandre, og ofte jager vi de andre kattene her også. Menneskene er ikke så skumle hvis de er forsiktige når de gir meg kos, og jeg øver meg på å være litt tøffere hver eneste dag. Det som er litt kult er at menneskene faktisk kan trylle frem de kuleste lekene fra skuffer og skap – og da kan jeg jage baller og hoppe etter sånne rare mus med tråder til jeg går lei og må sove litt.

Jeg sjokkerer stadig tofotingene med mine grasiøse sprang rett opp i lufta. De har neppe sett noen som kan hoppe så høyt – eller så langt – som det jeg kan!

Nå tenker du sikkert at jeg ikke passer sammen med barn siden jeg fortsatt er redd, men neida! Det minst skumle mennesket i huset er en gutt på 6,5år. Han lar meg til og med få låne senga si! Så det må gjerne være barn i min foreverfamilie.

Søk om å adoptere Donna

  • Boforhold

  • Personalia