Mennsker stoler jeg ikke på. De er skumle. Selv om hun jeg bor hos aldri har gjort meg noe annet enn å gi meg mat, vann og godbit, holder jeg meg på trygg avstand. Prøver hun å klappe meg skvetter jeg unna og ser strengt på henne.
En jeg derimot ikke er redd for er katten Markus. Jeg eeelsker Markus! Vi kom sammen hit som fosterkatter, men han vil visst bli her. Så han har adoptert det skumle mennesket. Når jeg våkner fra en lang lur er det første jeg må gjøre å finne Markus og kose. Det er så godt å kose at da maler jeg høyt som en kaffekvern. En annen ting som er godt etter en lur er å strekke meg så lang jeg er og gjespe godt. Da hender det jeg lager en lyd som mennesket ler av og kaller lite feminin. Frekt spør du meg.
Jeg liker å leke med ting jeg finner. Noe av det morsomste er disse små plastdingsene mennesker stikker inn i veggen. Mennesket sier de skal sitte der og tette små hull. Kjedelig! De drar jeg ut av veggen og jager rundt. Kjempegøy! Og hvis det skulle komme inn en møll eller stor flue, da skrus jaktinstinktet opp på max. Fjær, tøymus og den deilige bananen med kattemynte vi fikk til jul liker jeg også veldig godt å leke med.
Jeg er ikke så opptatt av mat, men er glad i tørrfôr og spiser veldig pent. Jeg plukker en og en bit og tygger. I det siste har jeg endelig lært at våtfor er ganske godt. Da glemmer jeg å spise pent og slafser høyt. Det beste er når Markus og jeg spiser sammen. Det er så hyggelig. Jeg vil gjerne ha en annen pus å kose og leke med.